Utenfor komfortsonen.

De fleste som kjenner meg , kjenner meg nok som en stille og litt innesluttet person. En som trenger å kjenne litt på stemningen og atmosfæren og forsikre seg om at hun er trygg på menneskene hun har rundt seg. Opp igjennom oppveksten på skolen satt jeg mest stille og rakk en sjelden gang opp hånden. Jeg var vel kanskje litt redd for å svare feil og at klassekameratene skulle le av meg. Jeg var  ganske usikker i skolesammenheng, men jeg tok det igjen på andre arenaer, som turn, korps, friidrett og 4H. I aktiviteter jeg visste jeg var god på kunne jeg være aktiv, der jeg visste jeg kunne hjelp andre. Jeg elsket også å leke med småbarn.  Mamma var dagmamma for flere av småbarna som ikke fikk plass i barnehagen. Så hver dag etter skolen løp jeg hjem for å leke med barna før de ble hentet av foreldrene. Jeg var ikke den som hang igjen etter skolen og var sosial med de andre elevene. Jeg hadde min egen agenda. Dette litt stille og innesluttede meg fulgte meg opp i videregående der jeg begynte på Tegning, form og farge. Jeg likte, og liker enda, å utfolde meg kreativitet og tegne og male så her likte jeg meg godt. Det siste året på videregående overrasket jeg alle på skolen og begynte å si mine meninger, diskutere og å si mot andre, noe jeg aldri hadde gjort før. Jeg hadde fått lappen på bil sommeren før og følte at jeg hadde kontroll. Som pappa alltid sporte både meg og søsteren min når vi skulle ut å kjøre: Hva skal du ha? Kontroll!

Selvtilliten min vokste mye dette siste året, kanskje fordi jeg stod på dørterskelen til den store verden der ute. Jeg måtte ta det neste steget ut i verden og tenke på fremtiden. Jeg måtte ta et valg å stå på egne ben uten å ha andre kjente rundt meg. Frem til nå hadde jeg gått på skole med venner jeg hadde gått i barnehage og begynte i første klasse med, venner jeg kjente godt og venner jeg har kontakt med enda. Valget videre falt på folkehøyskole på Inderøy i Nord-Trøndelag. Jeg tenke vel at skal jeg først flytta fra mamma og pappa så skal jeg flytte langt. Det var den skolen som lå lengst unna av de jeg ville gå på. Her tvang jeg meg selv til å være litt mer åpen enn det jeg selv var helt komfortabel med. Men det gikk bra det også, jeg fikk mange gode venner som fortsatt møtes en sjelden gang. 

Men selv gjennom disse prøvelsene er jeg nok enda en litt stille og innesluttet person. Jeg har det bra innen for komfortsonen min og har en sjelden gang utfordret den. Jeg liker meg godt i kjente omgivelser selv om det er hyggelig å reise også. Borte bra, men hjemme best er nok en god beskrivelse. Etter at jeg og min samboer flyttet til Oslo begynte jeg å jobbe i samme barnehage som min han. Der trivdes jeg veldig godt og fikk fort tillit blandet, barn, foreldre og personal. Etter hvert fikk jeg også mulighet til å jobbe som pedagogisk leder på en småbarnsavdeling. Der jobbet jeg i 11 år, tiden går fort når man jobber på lik rutine hver enste dag. Her lærte jeg veldig mye av min leder, Turi Longum. All ære til henne som gav meg jobben og pushet meg fremover og stolte på at jobben jeg gjorde var bra. Det var opp og nedturer det var ett skritt og tre tilbake, men Turi hadde alltid de rette ordene på lager for å få meg opp og frem. 

Takk Turi Longum, du er den beste. 

Men etter 11 år var det på tide og takke for seg i barnehagen av flere grunner jeg ikke kommer inn på her, men det var nå på tide å se etter nye muligheter, og strekke komfortsonen som jeg liker så godt, enda lenger. Jeg tok sats og satte meg på skolebenken igjen, heldigvis kun for ett år. Jeg tok Praktisk-pedagogisk utdanning i formgivning, kunst og håndverk, der jeg etter endt utdanning skulle kunne jobbe som faglærer i kunst og håndverk på skolen. Snakk om å gå utenfor komfortsonen, den ble rett og slett borte, nå var alt og alle ukjent. Nå var jeg skikkelig på bortebane og var nødt til å manne meg opp til å prøve nye ting. Jeg gikk all in. Etter at ungene hadde lagt seg hver kveld satte jeg meg på kontoret og fant frem PC, kompendier og bøker. Jeg forbereder meg så godt jeg kunne til hver time og prøvde så godt jeg kunne å henge med. Det har vert et tøft år med få timer til andre ting, som familie og sosial omgang med venner. Men avsluttet mye bedre enn jeg hadde forventet. Jeg var strålende fornøyd med sluttkarakter og er utrolig stolt av meg selv som har gjennomført studiet. I ettertid vil jeg kanskje anbefale å ta det på deltid. Det lagt opp veldig tett med arbeidskrav, oppgaver og praksis oppå hverandre. Det er få lesedager så man må være på hele tiden. For å være litt etterpåklok, så hadde det kanskje vært bedre å ta det på deltid. Da kan man også jobbe 50% og kanskje ikke stå helt på bar bakke etterpå, slik som jeg gjør nå.  

Komfortsonen har fått seg en god strekk og nå er det tid for å strekke den enda lenger. Jeg jobber hardt med meg selv men å ha troen på meg selv i jobbmarkedet. Jeg skal prøve å ikke gå tilbake til den stille og innesluttede personen jeg tidligere har vært. Jeg skal være en utadvendt og trygg person og stole på meg selv om at det jeg ikke kan, kan jeg lære meg underveis. Ta de sjansene som kommer og gjøre det beste jeg kan.

 


Her starter min nye reise med nye muligheter og ny lærdom. Jeg tar steget ut fra stammen og strekker meg mot nye utfordringer.


AK


#personlig #jobb #mot #stolpådegselv #tasjansen #skole #selvtillit

       

2 kommentarer

Stine Sophie Lundsrud

08.08.2017 kl.16:53

Du har en veldig fin historie som er viktig å ta med seg videre i livet. Det former deg som person og kommer til å hjelpe deg når du opplever motgang.. Du har en veldig fin blogg og jeg ønsker deg lykke til videre :) ha en fin dag!

annekristinanmarkrud

08.08.2017 kl.18:22

Stine Sophie Lundsrud: Tusen takk Stine Sophie. Det er i motgang man blir sterkere, er det ikke sånn? Det gjelder å være bevisst og tenke positivt fremfor å grave seg ned og tenke negative tanker. Se løsninger fremfor problemer. Takk igjen for vennlige ord :)

Skriv en ny kommentar

annekristinanmarkrud

annekristinanmarkrud

36, Vestre Slidre

Kategorier

Arkiv

hits